Sak 016/26Debattheftet 2026 Tid for taktskifte

Monica Kleffelgård Hartviksen KRF fremmet følgende endringsforslag: Innspill til KS-debattheftet I likhet med den øvrige del av kommunesektoren, står også Vestvågøy kommune ovenfor store utfordringer knyttet til demografiske endringer, noe som vil påvirke behovet for helse- og omsorgstjenester, samt arbeidskraft. I tillegg arbeider både politikere og administrasjon meget hard for å unngå Robek, og det merkes i det daglige at kommunen har stramme økonomiske rammer. At det er vanskelig merkes selvfølgelig i den daglige driften, men også fordi det akkumuleres et etterslep på vedlikehold som en dag må utbedres, og omfatter både bygningsmasse, veier og vann/avløp, for å nevne noe. Likevel er kommunen midt i Lofoten heldig stilt fordi vi har både tilreisende og tilflyttere, og oppleves dermed som attraktivt både for bofaste og besøkende. Kommunen er som resten av Lofoten kjent for natur og særegent kulturlandskap, og har tradisjonelt sett være stor på både landbruk og fiskeri, med foredling av råvarene. I de siste årene har turismen blitt stadig mer viktig. Kommunen er en av øyene i Lofoten, og står nå i en prosess med kommunesammenslutning med Moskenes kommune. Å bo på en øy gjør oss også, på linje med andre nordlendinger, særdeles opptatt av samferdsel og værforhold. Oversikt innspill på KS sine spørsmål Økt endringstakt for bærekraftig velferd 2 Behov for redusert styringstrykk 2 Mer tverrsektoriell digitalisering av kommunesektoren 2 Realistiske rammer for å få en mer bærekraftig kommuneøkonomi en forutsetning for velferd i tjenesteleveranser. 2 Barn og unge er viktig for bærekraftig velferd i et lengre perspektiv. 3 Hvordan ta i bruk de arbeidskraftsressurser som finnes 4 Samsvar mellom behov og etterspørsel innen kompetanse. 4 Tilrettelegging for økt etterspørsel etter folk med redusert arbeidskapasitet. 4 Om å gjøre de riktige tingene i løpet av arbeidsdagen. 5 Hvordan prioritere for å styrke beredskapsevnen, både i organisasjonen og i lokalsamfunnet. 5 En infrastruktur som virker 5 Hvem er på besøk hos oss 6 Lokalsykehus med akuttberedskap 6 Sivilsamfunnets bidrag og nettverk 6 Demokratisk beredskap 6 Klima og miljøhensyn 7 Konklusjon 8 Økt endringstakt for bærekraftig velferd Kommunen er allerede i gang med ulike omstillingsprosesser, og lengst er man kommet innenfor helsefeltet med omsorgstrappa. Her har man fokus på brukerens behov, og hva som skal til for at denne kan være på samme trinn lengre, eller skal kunne gå ned et trinn. Likevel er man helt avhengig av at staten selv også må ta tak i sitt virkemiddelapparat, for at man skal klare denne omstillingen. Behov for redusert styringstrykk Antall lover og forskrifter har de siste årene økt med ca. 1000 per år. Vi som nasjon oppe i over 17.000 lover og forskrifter vi skal forholde oss til! Legger vi til kontroller og rapportering i tillegg, så er det ingen tvil om at dette beslaglegger ressurser i både tid og kapasitet. Nå slipper de fleste å forholde seg til alt, men likevel så er dette et regelvelde som hindrer initiativ, engasjement og produksjon i både næringsliv og offentlig sektor. Her trengs det både en vaskeprosess for å sørge for at lover og regler ikke overlapper hverandre. Det bør også ses på hvordan yrkesgrupper og etater kan jobbe mer tverrfaglig for å se om det er noen synergier å hente, for å unngå å gjøre jobben to ganger, eksempelvis innen rapportering. Kommunen og politikken står for arealplaner og planer for boligbygging, og derfor et eksempel vedr. bygging av en generell bolig. Sammenlignet med vårt naboland Sverige, koster det kr 600 000,- mer i Norge å bygge en 60m2 leilighet, og mengden krav og regelverk er i hovedsak årsaken til denne forskjellen. Størrelsen på tallene betyr noe for kommunen både med tanke på tilflytting og for bygging av boliger som er mer tilpasset livsfasen til en eldre befolkning, enten det er omsorgsboliger eller nye boløsninger med mulighet for tilrettelegging med fellesareal og enklere vedlikehold. Kort oppsummert, det bør vær et mål å redusere kapasitet som går med til å følge opp lover og regler, samt rapportering til stat og kommune. Dette følges opp av Kommunekommisjonen, som setter retning med forventning om leveranser på statens styring av kommunesektoren, med vekt på god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Kommunene har ulike forutsetninger, og det er behov for større tillit til kommunenes evne til å prioritere og organisere tjenester effektivt. Mer tverrsektoriell digitalisering av kommunesektoren Det er vanskelig å snakke endringstakt uten å dra frem digitalisering. Samtidig som man må sørge for at økt digitalisering ikke bidrar til økt digitalt utenforskap. I samfunnet har vi mange brukere av tjenester som mangler eller har lav digital kompetanse, og som heller ikke har tilgang til nødvendig utstyr eller programvare. En overgang til økt digitalisering, må også være rustet mot det per tid, økte trusselbildet fra eksterne interesser som ikke sammenfaller med våre. Med dette bakteppet, er det et sterkt ønske om at den nye kommunen Vest-Lofoten, skal bli en digital kommune. Gjennom å utvikle en helhetlig digital plattform som samler innbyggertjenester, tjenester for næringslivet og administrative prosesser, ser vi for oss bedre effektivitet gjennom frigjort arbeidskraft og bedre kvalitet i tjenesteleveranser fra kommunen, og foreslår derfor at kommunen kan være en nasjonal pilot for dette. Ettersom kommunen allerede er i starten av en sammenslutningsprosess med Moskenes, og står ovenfor en situasjon der mye datainformasjon og systemer likevel må samles og knyttes sammen, mener vi at det er en gunstig utgangspunkt for å se på en større helhetstenkning og oppgradering innenfor feltet. Gjennomføring av en pilot, vil også medføre at vi dokumenterer effekter over tid og deler erfaringer som modell for andre kommuner. En forutsetning for å lykkes er også at vi kan sikre kompetanseheving blant de ansatte for å realisere gevinster. Realistiske rammer for å få en mer bærekraftig kommuneøkonomi en forutsetning for velferd i tjenesteleveranser. Kommuneøkonomien i Norge har ikke vært dårlige stilt på 40 år, samtid som at generalistkommunen blir en utfordring for de minste kommunene. Det er med bakgrunn i den demografisk sammensetning at dette blir en utfordring, med ubalanse mellom behovet for arbeidskraft og tilgjengelig spesialkompetanse, samt økonomi god nok til å fasilitere tjenestene. Dermed så har også mange kommuner ikke noe annet valg, enn å slå seg sammen og håpe på at det gir «stordriftsfordeler» på sikt. Selve omstillingsprosessen med sammenslutning, er også kostnadsdrivende fordi det må frigjøres arbeidskraft for gjennomføring, samtidig som man ønsker å ivareta de robuste fagmiljøer man har gjennom at det gjøres strukturelle grep. Reelt sett er det per i dag ingen insentiver fra staten for at kommuner skal slå seg sammen. Tvert imot er det betydelig usikkerhet rundt betingelsene for en sammenslutningsprosess, og dermed også for de ansatte som vil naturlig nok vil kjenne på en stor usikkerhet for egen jobbsituasjon i prosessen. Den anstrengte kommuneøkonomien vil ikke bare ramme de kommunale tjenestene, men det er også en utfordring for det politisk valgte demokratiet når handlingsrommet blir borte. For rekruttering og engasjement må det også vær viktige saker man kan påvirke, og dermed engasjere seg i. Uten det blir det tungt å rekruttere til lister og deltagelse, som igjen svekker forankring og demokrati. Derfor er det også viktig at en del beslutninger blir gjort på kommunaltnivå. For å lykkes med å skape god velferd og trivsel, er det mange tilbud som ivaretar både engasjement hos både innbyggere og ansatte, og dermed bidrar til god folkehelse. Frivilligheten engasjerer også mange, og bidrar til at vi har et bredt tilbud i kommunen innenfor både idrett, kultur, trossamfunn og friluftsliv. Kommunen har tradisjonelt hatt en rolle med å gi støtte i størrelse symbolsk verdi, som gjerne gir svært stor «avkastning» både til frivilligheten, og dermed bevarer bredden i mange av lavterskeltilbudene. I konkurranse med det lovpålagte tilbudet, så blir det ved en anstrengt kommuneøkonomi ikke midler igjen til gode forebyggende tiltak. Og det bekymrer, for vi vet uten den forebyggende effekt på både fysisk og psykisk helse, kan dette få et mye større trykk inn mot våre helsetjenester på kort og lang sikt. Vi er kjent med at også vi som kommune trenger en omstilling i drift at tjenester, der man ser på hvordan man skal løse tjenestetilbudet med de muligheter vi har i dag. Den prosessen er nyttig, men det er også viktig å være en god arbeidsgiver, og ta vare på god og riktig kompetanse. Alle tåler vi kortere perioder med «ekstrem innsparing», men på sikter er ikke dette verken ønskelig eller bærekraftig. Per nå er det flere årsaker til at kostnadene i kommunen har vokst mye raskere enn kommunens rammetilskudd, som høy rentekostnad, dyrtid og mange lovpålagte tjenester, men ingen tjener på at det akkumuleres et etterslep på bygningsmasse, veivedlikehold og vann og avløp. Derfor trengs både 1) Økte rammetilskudd, med større forutsigbarhet. For bedre inndekning av tilrettelegging for håndtering av demografiske endringer og økte omsorgskostnader, opprettholde nødvendig vedlikehold av bygningsmasse, samt handlingsrom for å opprettholde og utvide forebyggende tiltak og digitalisering. 2) Forutsigbare økonomiske incentiver for frivillig kommunesammenslutning. Gjeninnføring av modellen med dekning av engangskostnader etter standardisert modell. Til finansiering av omstillingskostnader og harmonisering av systemer. 3) Økte midler som øremerkes å dekke etterslep for vann og avløp (miljøhensyn) og kommunale veier. Barn og unge er viktig for bærekraftig velferd i et lengre perspektiv. Begrepet bærekraftig velferd handler om å skape et velferdssystem som er økonomisk, sosialt og miljømessig levedyktig på lang sikt, slik at dagens og fremtidige generasjoners behov blir dekket. Barn og unge trenger en god og trygg oppvekst. Gode velferdsordninger er en forutsetning for et levende demokrati, for tillit og stabile samfunn. Velferden utjevner og hindrer utenforskap, utenforskap svekker fellesskapet. Forebygging av utenforskap sparer kommunen for store kostnader på lang sikt. Kommunale velferdsordninger krever solid fagmiljø og sterke fellesskap. Dette oppnås best ved å sikre attraktiv lønn, gode arbeidsvilkår og et godt arbeidsmiljø. Hvordan ta i bruk de arbeidskraftsressurser som finnes I samfunnet ser vi at svært mange i arbeidsfør alder blir arbeidsufør, elever som sliter med skolevegring, og vær nye folkesykdom har blitt ensomhet. Vi opplever et utenforskap som også fort blir stigmatiserende på individnivå, gjennom følelsen «igjen har bruk for meg» eller «jeg er ikke god nok». Samtidig som arbeidsmarkedet trenger arbeidskraft, og enkelte bransjer og yrker som f.eks. helsevesenet og yrkessjåfører, vet knapt hvordan de skal møte morgendagens utfordringer på dette området. For personer som ikke har 100% arbeidskapasitet, er det derimot ikke mange stillinger å velge mellom. Folk er forskjellige, og folk har ulik arbeidskapasitet (eller evne) i perioder eller permanent, samtidig som vi oppfordres sterkt til å ta ansvar for egen helse. Årsakene til at 700 000 i yrkesalder er utenfor arbeid, utdanning og opplæring er nok sammensatt, men her kommer noen områder det kan være verdt å se nærmere på. Samsvar mellom behov og etterspørsel av kompetanse. På et overordnet plan, er det viktig at den plan som Norge har med høyere utdanning, stemmer overens med det reelle behovet for, og unges ønske og interesse for å ta lange utdanningsløp. Hvis ikke dette stemmer overens, så vil heller aldri lykkes med å få nok riktig kompetanse. Samtidig så vil behovet for kompetanse være forskjellig ut fra størrelsen på arbeidsområde. Eksempelvis vil det i en «grendeskole» vil ha et behov for en større generalist kompetanse fordi det er få elever, mens det i en storby er rom for flere spesialister i ulike fag. Et paradoks ettersom nettopp grendeskoler er viktig for bolyst i grendene. Steigenmodellen for utdanning er til inspirasjon og etterfølgelse også i arbeidslivet. I arbeidslivet må erfaringservervelse også vektlegges innen utdanning, gjerne i kombinasjon med utdanning. Unik erfaring burde være ettertraktet, og vil også bedre kvalifisere de som har «kjent det på kroppen» Når man har fulgt «kutt-prosesser» på siden, er det slående at man oftest kutter ovenfra og ned, uten å vektlegge hva det må være rom for i en stilling, for at denne skal legge til rette for hvilke muligheter man har til kollegialt felleskap, mestring og utvikling i stillingen som er igjen. Hvilket rom det er til kreativitet, omsorg og avlastning er viktig, for hvis ansvaret som blir igjen i en stilling når kollegaene blir færre, blir kanskje ikke forenelig med en god arbeidshverdag, da er det lettere å finne annen jobb. Men andre ord, så må det psykososiale arbeidsmiljøet løftes opp som faktor. Tilrettelegging for økt etterspørsel etter folk med redusert arbeidskapasitet. Noen sykdommer og diagnoser er innlysende, men en god andel av de som i dag er utenfor arbeidslivet har en restarbeidsevne som samfunnet kan ha god bruk for. Ønske om å arbeide redusert kan også være å ta ansvar for egen helse eller livssituasjon, men hvilke muligheter er deg egentlig for å komme ut i jobb. Hvordan kan det offentlige systemet legge opp til at man frivillig kan arbeide redusert en periode, uten at det går ut over rettigheter (utover lønns- og trygdeutbetalinger) man har over tid. Eksempelvis for å ta var på små barn, egen helsetilstand, familiemedlemmers sykdom og helse, eller fordi man vil gjøre noe annet en periode. Ved å gjøre egne tilpasninger, kan man kanskje forebygge at arbeidsufør blir sluttresultatet. Hvordan kan det offentlige systemet bidra til at næringslivet legger til rette for flere midlertidige stillinger (prosjektbasert) og flere stillinger med deltid, slik at det blir lettere for personer med redusert arbeidskapasitet og hull i CV å få innpass i arbeidsmarkedet. For arbeidsgiver er det kostbart å ansette feil person, dermed går også risikovilligheten ned. Samtidig er det viktig at arbeidsgiver ikke driver virksomhet med kun små prosentstillinger, noe man vil unngå med eksempelvis heltidskommunen. Det beste og mest forutsigbare for en person er fast stilling, men på veien dit kan en midlertidig stilling være veien å gå. Om å gjøre de riktige tingene i løpet av arbeidsdagen. Fra både oppvekst- og helsesektor meldes det tilbake om arbeidsoppgaver som tar viktig tid, men som ikke har samme krav til den som utfører oppgaven. For å frigjøre arbeidskraftressurser er det viktig å skjerme kjerneoppdraget til eksempelvis lærere i barnehage og skole. I dag bruker læreren mye tid på andre oppgaver enn å følge opp barn og unge. Et eksempel på dette er rapporteringsbyrden som pålegges. Et bidrag her er gode partssamarbeid på tvers av yrkesgrupper og som skaper tillitt og rom for å vurdere spørsmål knyttet til arbeidsmiljø, organisering og andre faglige spørsmål. På denne måten kan man sikre at beslutninger er legitime og riktige. Medbestemmelse er særlig viktig i en unntakssituasjoner med høyt arbeidspress og behov for å ta raske beslutninger. Partssamarbeidet på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, samt på arbeidsplassene, er derfor en viktig del også av den lokale beredskapen. Hvordan prioritere for å styrke beredskapsevnen, både i organisasjonen og i lokalsamfunnet. Kommunens ansvar og rolle i samfunnssikkerhet og beredskap er 1) å sikre kontinuitet i nasjonale styringssystem og kritiske offentlige tjenester, 2) sikre forsyning av kraft, 3) håndtere ukontrollert forflytning av mennesker, 4) sørge for mat og vann i en gitt periode, 5) Håndtere situasjoner med masseskade, sikre 6) sivile kommunikasjonssystemer og 7) transportsystemer. Det åpnes opp for at 1,5% av de 5% av BNP til forsvar, kan gå til å styrke den sivile beredskapen. En infrastruktur som virker I lokalsamfunnet er det svært viktig å prioritere samferdsel, det vil komme til nytte både i krig og fredstid. Driftssikre veier og bruer, flyplasser, fergeleie/havn/kai for å komme seg til og fra og ha reserveløsning hvis eksempelvis ras og uvær legger hindringer. Like fullt er det viktig med vintervedlikehold på vei, slik at blålysetater og hjemmetjeneste kan komme seg ut til innbyggere som trenger dette. Deretter er det tilgang på strøm eller kraft. Når stadig mer blir elektrifisert så øker behovet for mengde kraft og lav nedetid for sikker tilgang. Når mye av vår infrastruktur er knyttet til elektrisitet, blir vi som samfunn også svært sårbare. Derfor er det også viktig at vi har løsninger som benytter fossilt drivstoff slik at ikke alt går i stå. Hvem er på besøk hos oss I Lofoten har vi en stor andel av korttidsutleie, hvor det i dag ikke finnes noen oversikt over hvem som benytter dette. Dette er i beredskapsøyemed et problem, både når det gjelder å nå frem med riktig informasjon og på et språk som man forstår. Ved en masseskade eller pandemi er det ukjent hvordan helsetjenestene belastes, og hva det krever av evt. tolk. I en usikkertid er det også å foretrekke å vite hvem som befinner seg i husene rundt omkring. I dag kan utenlands etterretning eller utenlandske interesser holde til nabohuset, uten at det er registrert noe sted. Som et minimum bør det være et krav om registrering av hvilke nasjonaliteter, personer og varighet på oppholdet, slik at man har lagt grunnlaget for å estimere behovet. Lokalsykehus med akuttberedskap Det har vist seg gang på gang å være livreddende med lokalsykehus med akuttberedskap, i et område med værharde forhold, der man må benytte lufttransport for å komme til større sykehus. Lokalsykehuset på Gravdal er en forutsetning for at folk vil bo i regionen. Det samme gjelder ambulansetjeneste, og øvrige blålysetateter. Sivilsamfunnets bidrag og nettverk En viktig del av lokalberedskapen er også å kjenne til hvem man skal ta kontakt med, dvs. nettverket. Det gjelder enten man kan ringe naboen til å spørre om hjelp, til hvem som kan mobilisere og stille med lokaler for å håndtere mange mennesker til matutdeling, og hvem som kan bidra med kjøretøy som traktor, båt eller anleggskjøretøy, hvis det så er behov. Her har både frivilligheten og næringslivet inkl. landbruk og fiskeri, viktige roller. Det er med andre ord også viktig å legge til rette for at man har en levedyktig primærnæring også i fredstid. Generelt kan også en bedret folkehelse bidra til økt psykisk beredskap, ettersom en styrket fysisk form og god mental helse i befolkningen vil gjøre den mer beredt til å møte kriser. Trygg og tilgjengelig tilgang på rekreasjonsarealer er igjen det enkleste og mest kostnadseffektive tiltaket for å stimulere til mer helsefremmende aktivitet. Demokratisk beredskap Demokratiet er under press globalt. Vi kan se det i kommentarfeltene og i det digitale trusselbildet gjennom logaritmer som påvirker oss. Toleransen har gått ned, og evnen til å lytte og respektere meningsmotstandere har blitt betydelig redusert. Norske elever har tradisjonelt vært helt i toppen av internasjonal forskning om demokratisk forståelse og det demokratiske samfunnsoppdraget. Det er derfor urovekkende at undersøkelsen ICSS 2022 registrerte den største nedgangen i Norge blant de 15 landene som deltok i begge syklusene av undersøkelsen. Å styrke barn og unges medvirkning lokalt er en viktig del beredskap, og man må gjøre tiltak for å reversere den polarisering vi ser i samfunnet vårt. En god, inkluderende og likeverdig utdanning bygger fellesskap og tillit i samfunnet. Lærerprofesjonen har et særlig ansvar for å sikre at barnehager og skoler fungerer som en avgjørende del av samfunnets demokratiske beredskap, ved å utdanne fremtidige borgere med kunnskap, ferdigheter og holdninger som bygger på demokratiske prinsipper om likeverd. Men det er ikke bare barna som må bære denne alene, her må vi også nå tak i den voksne befolkning. Samtidig som medier bør være sitt ansvar bevisst, og kanskje må vi mer tilbake til den tid da journalistikken var et samfunnsoppdrag og utgjorde vår 4. statsmakt, i motsetning til i dag hvor de må kjempe om antall visninger og sideklikk. Klima og miljøhensyn Klimatilpasning må integreres i alle beredskapsplaner og samfunnsplaner. Det innebærer både kartlegging av spesielt sårbare områder i lys av klimaendringer og mer ekstremvær, og planlegge for langsiktig vannhåndtering, grøntstrukturer og overvannssystemer. Målet må være klimarobust arealplanlegging, der kommunene må unngå å bygge seg inn i sårbarhet. Dette innebærer ekstra årvåkenhet under planvask og at framtidige klimascenarioer både med pressområder og mulig ødeleggelser, og som må vektlegges tungt i nye planer. Herunder • Styrking av lokal energisikkerhet: f.eks. solceller på offentlige bygg. • Kartlegging og overvåking av økosystemtjenester: Kommunene vil være tjent med å vite hvilke naturressurser, og direkte og indirekte naturbaserte løsninger de forvalter, og hvordan disse påvirker samfunnssikkerheten. Overvåking av vann, jord og skog kan gi tidlig varsling om f.eks. vannforurensing, erosjon og tørke. • Beskyttelse av naturressurser: Å bevare eksisterende naturarealer og sikre god forvaltning av naturressurser vil redusere naturrisiko. Det er viktig å sikre fremtidig lokal og nasjonal tilgang på naturressurser. Dette krever at naturressurser ikke utarmes eller bygges ut. For eksempel vil det å beskytte matjord og fôrproduksjon bidra til nasjonal matsikkerhet. Det å tilpasse skogbrukspraksisen til å bli mer naturnær vil gi bedre klimatilpasning samt sikre fremtidig tilgang til tømmer og bidra til bedre naturmangfold. I kommunen er det også veldig aktuelt å holde beitekvaliteten oppe, og dette bidrar også til å opprettholde et kulturlandskap som er viktig for bo- og bli-lyst. • Bruk av ressurser og materialvalg som tåler slitasje og klima er smart. Å redusere mengden produkter som forbrukes og den endelige avfallsmengden kan gjøres gjennom fokus på økt vedlikehold og forlenget livsløpet av de materialer som er i omløp. Gjennom å etablere gode ombruks-, gjenbruks- og resirkuleringsløsninger lokalt når dette kan forsvares ut fra logistikk og det totale kostnadsbildet, skal være en selvfølge. Og som også kan bidra til å skape nye arbeidsplasser. Konklusjon Kommunesektoren må gis verktøy og rammer som gjør det mulig å møte fremtidens utfordringer. Fremtidens utfordringer er sammensatt, og det må gjøres grep på ulike arenaer med tanke på forebygging, og riktig bruke tilgjengelige ressurser. Formannskapet besluttet å behandle saken på e-post mot slutten av uke 9. Ingen av representantene hadde innspill, og forslag fra Monica Kleffelgård Hartviksen er enst vedtatt.